Yoga i tøffeste laget

 

Jeg gikk på en smell jeg, nok en gang. Gjør det hele tiden virker det som og det er noe jeg bare må leve med. Jeg følte meg litt bedre en dag, i februar tror jeg, fikk ånden over meg og meldte meg opp til en yogaworkshop i hode- og håndstående! What!!! Det høres litt i overkant mye ut for en med ME, men jeg tenkte at det kunne være litt gøy ut, og det å utfordre seg selv hører man jo at man skal gjøre hele tiden, så jeg følte meg modig og ga det en sjans. Workshopen var på søndag og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde like lyst til å gå. Dette var første tegn fra kroppen om at den ante at dette kunne bli i hardeste laget for meg i dag. Men jeg kom meg på yoga og hadde to av de tøffeste/hardeste timene jeg har hatt på lenge. 

Jeg hadde helt glemt hvordan kroppen min reagerte når den blir utsatt for hard fysisk trening, med mange repetisjoner og få pauser. Alle kroppens muskler skulle tas i bruk og dette visste jeg jo, men likevel hadde jeg ikke forestilt meg at jeg skulle reagere så kraftig på dette. Melkesyren kom i både armer og ben etter 20 minutter, og kroppen nektet å sette på «på-knappen» på musklene. Armene og bena dirret og verket og det var liksom ikke snakk om at jeg skulle presse meg noe mer, for kroppen hadde rett og slett ikke mer å gi. Jeg klarte så å si ingenting, og det ble for meg veldig tydelig at noe er galt, når en ung jente som meg ikke holder ut i mer enn 20 minutter, mens damer på rundt 30 år flere ganger er på nippet til å stå på hendene, ler og koser seg og har en tilsynelatende godt fungerende kropp som samarbeider. Jeg må si at jeg ble litt flau- det er ikke spesielt gøy når kroppen setter begrensninger for deg.  Jeg ville jo forsøke mer og få til øvelsene, men på et tidspunkt hadde jeg ikke noe annet valg enn å lytte til kroppen, litt for sent dessverre, men likevel … istedenfor å følge øvelsene måtte jeg legge meg ned og slappe av. Jeg var så utmattet at jeg holdt på å sovne på stedet. Da workshopen endelig var over gikk kroppen min på «tomgang» som jeg sier. Den tæret på noe som rett og slett ikke var der. Så var det det å komme seg hjem, for det skulle jeg også. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å mobilisere nok krefter til å gå hjem de 15 minuttene, men jeg klarte det. Og rett innenfor døren knakk jeg sammen og måtte gå og legge meg. Etter en time sto jeg opp, følte meg fremdeles helt ødelagt i kroppen, panikken kom og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Dette er en typisk reaksjon når energinivået har nådd bunnen. Uff, det var fælt … Jeg var ganske redd et øyeblikk for at jeg hadde strukket strikken for langt og ville bli mye sykere igjen. Det skjedde heldigvis ikke. Jeg klarte etter en stund å få roet ned kroppen såpass at jeg fikk spist litt og senere lagt meg til å sove igjen. 

Dagen etter var jeg litt sliten og støl selvsagt, men jeg var ikke så dårlig som jeg fryktet at jeg skulle være. Det jeg ønsker å vise med dette innlegget er først og fremst at det er greit å bryte sammen av og til og det må ikke nødvendigvis bety «slutten», du kommer deg igjen, kanskje fortere enn du tror. Det lærte jeg av dette til tross for at jeg skulle lyttet bedre til kroppen min. Den har som oftest rett. Nå vet jeg hvert fall bedre hva som blir for mye for kroppen min og hvor jeg skal holde litt tilbake. God erfaring! Rolig yoga passer meg nok best nå for tiden. En skal ikke se bort ifra at jeg vil stå på hodet/hendene en gang i fremtiden, men det stresser jeg i alle fall ikke med foreløpig :-)